Eyes as big as plates
“If I was a painter, and it’s not out of the question that I’ll become one someday, since after all no one knows what their destiny may be, I would be most fervently an autumn painter. I’m only afraid that my colors wouldn’t be up to it. Maybe I still don’t understand it enough. And anyway, why should I worry at all about something that hasn’t even happened yet? Only the present moment should and must concern me deeply.”
—Robert Walser, from “The Essays of Fritz Kocher.” #Fiction in issue 205, Summer 2013
In an age of populism, the progressive artist is the artist who is not afraid of silence.
The baying of an audience in pursuit of unity is a sound of despair.
In a bad time laugther is a rattle of fear.
How hard is it to sit in a silent theatre.
There is silence and there is silence. Like the colour black, there are colours within the silence.
The silence of compulsion is the greatest achievement of the actor and the dramatist.
We must overcome the urge to do things in unison. To chant together, to hum banal tunes together, is not collectivity.
( p. 11 )
( p. 13 )
Howard Barker, 49 Asides for a Tragic Theatre in Arguments for a Theatre 1989
First published in The Guardian, 10th February 1986
Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle inn alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og mørket og stormene komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.
Tove Jansson, Sent i November
Kaffe på Røyrivann, tidlig i oktober.
Subscribe to:
Posts (Atom)